Historien om Gabriel Tschurtschenthaler, fjellklatrer som klatrer med Salewa

STOL PÅ DINE BESTE VENNER

ORTLES-FAMILIEN

Salewa gir oss historien om fjellklatrer Gabriel Tschurtschenthaler, en historie om en klatre- og fjellentusiast som har en status på filosofien der fjellet ikke bare er noe å se på, men heller noe å oppleve. "Føl på fjellet", Gabriel Tschurtschenthaler klatrer Hintergrat, på Ortles, og gir oss sine følelser om denne friluftsopplevelsen. Dette vitnesbyrdet får oss til å ønske å føle fjellet annet enn gjennom øynene våre.

"Breathtaking landscapes" er absolutt den tristeste og mest banale måten å beskrive fjellet på. Hvis du ikke kunne se fjellet, ville du fortsatt gå? Utover de "breathtaking landskapene", er det noe annet for de som drar til fjells?

Gabriel avanserer med små jevne skritt. Stien klatrer over et ras; å finne stabilitet under føttene er ikke alltid mulig. Vittorio går foran ham med to skritt mens Matthias følger nøye med. "Root venstre," hvisker Vittorio. Gabriel forstår umiddelbart og endrer litt banen for å unngå hindringen. Bak sørger Matthias for at baneendringen er tilstrekkelig til å omgå hindringen.

Har du noen gang prøvd å kjenne på fjellet, for å oppfatte hvordan det egentlig er bortenfor de "betagende landskapene"? Slik er Gabriels univers, hans oppfatning av fjellet. For for Gabriel Tschurtschenthaler eksisterer rett og slett ikke «betagende landskap». Fra barndommen forsto han at øynene hans var forskjellige fra andres. I ungdomsårene ble det ikke bedre, snarere tvert imot: hans verden ble mer og mer ugjennomsiktig, uskarp og redusert til et virvar av skygger og lys. Dette er grunnen til at Gabriel liker daggry og skumring, ikke for fargene himmelen tar på seg, ikke for de uvirkelige nyansene på fjellet, men fordi det er akkurat i dette øyeblikket da det er mindre lys enn han klarer å skille figurer.

Protokollen til de tre reisefølgene gjentas, trinn for trinn, stein for stein, for å unngå å snuble. Destinasjonen deres er klar. Nært forestående og åpenbart, det er foran dem: en skarp, skarp ås som deler himmelen. Men for Gabriel er det fremfor alt en følelse, en forventning. Hintergrat, en av de vakreste åsryggene i Ortles. En lang sekvens av kanaler og steinete stier. Noen seksjoner er vertikale, andre frosne, men det er langt fra et problem for de tre kameratene. Gabriel liker vertikal is, og det var mens han klatret på isen han møtte Vittorio og Matthias. På berget må du finne grepene og grave frem støttene, tolke dem i en logisk rekkefølge for å krysse i balanse med kroppen din. På isen, når du er sterk, må du treffe både isøksene og stegjernene, stole på de få centimeterne med stål som er plantet i vannet. Alt handler om tillit.

Har du noen gang fokusert på vinden som blåser i fjellet? Det er annerledes enn det som blåser fritt på slettene. Hva med følelsene av føttene dine på bakken? På balansen i kroppen din?

Hvis dette virker ufarlig for deg, må du vite at disse følelsene er alt, og du må lære å stole på dem. Lær å lytte til dem, å lese dem klart og raskt. Stol på hva føttene, huden din, det indre øret forteller deg. Stol også på dine følgesvenner, en total tillit som går utover, om mulig, et klassisk tau. Her snakker vi faktisk om et eksepsjonelt tau. Når Vittorio skyter først, klatrer Gabriel og Matthias tett, spesielt på de steinete passasjene. Når Matthias skyter, er det Vittorio som klatrer sammen med Gabriel, og gir ham ledetrådene hans føtter, hud og indre øre ikke kan forstå.

Neste gang, husk å lukke øynene. Har du noen gang prøvd å føle jordens enorme? Å føle steinen, veggene, isen, lukte og ikke kontemplere? Det spiller ingen rolle hvor lang tid du tilbringer i fjellet. Det spiller ingen rolle om det er en nylig oppdagelse eller en gammel kjærlighet. Det spiller ingen rolle: prøv å føle øyeblikket fullt ut, å føle utenfor øynene dine. Det vil være like annerledes som det er overraskende. Noe som får deg til å føle deg i live.

Dette er grunnen til at Gabriel, Matthias og Vittorio danner et eksepsjonelt team, fordi båndet deres ikke er et enkelt tau. Det er denne totale og nødvendige selvtilliten når det er umulig å se, og det er muligheten for å lære å se, men ikke med øynene. Og det er ikke alt: fra bygatene til toppen av Ortles, som passerer gjennom de ville toppene i Patagonia, hvor de tre følgesvennene nylig tok en rekke bemerkelsesverdige stigninger (inkludert Cerro Torre), er det troen på at utholdenhet, besluttsomhet og motivasjon kan overvinne enhver hindring.

Våre grenser? Bare de som vi pålegger oss selv. Det er det du lærer når du først har lært å lukte på fjellet.